Kjære alle sammen, vi er samlet igjen for enda en tale. Månedene har gått fort, og mye har endret seg. Samtidig føles det som om at månedene har gått i sneglefart. Siden nyttår så har jeg blitt et medlem av stab, og vet veldig mye mer om staben og medlemmene. Jeg har lært å respektere dem mer, vet enda mere om dem, hva de liker og ikke. Men aller viktigst, jeg har lært mye om meg selv, lært hvor mye jeg elsker og se folk vokse, og lære nye ting. Jeg elsker å se mennsker utvikle seg, og tilpasse seg til vårt miljø. Jeg har sett folk som før har slitt i sosiale settinger blomstre og føle seg komfortable nok til å snakke fritt med oss. Jeg har selv hatt den opplevelsen på Rubinen, lært meg og komme ut av komfortsonen og snakke med nye folk. Fått den familien jeg aldri hadde rett og slett.
De siste månedene for meg har vært vanskelige, men også fantastiske. Når jeg er i mer depressive faser, så er alltid Rubinen og menneskene i Rubinen det jeg ser lys, glede og mening i. Det å snakke, og le med dere, er det som har gjort sånn at jeg har klart meg frem til nå. Min største terapi er å hjelpe folk, det er derfor jeg ville bli hjelper her. Det å se at det jeg gjør for folk faktisk gjør en forskjell for dem og se at det jeg gjør, selv om det tapper min energi, får folk le. Selv om jeg er utmattet så er rubinen dit jeg går, fordi selv om det tapper energi så er det til syvende og sist rubinen som får meg til å stå opp om dagene (og det som får meg til og legge meg AAALTTT for sent, UPSIIIIII)
17. mai er en dag for samhold. Uansett etnisitet, politiske meninger og legning så kan nordmenn stå samlet som ett folk. Det er en dag for glede og feiring, en dag som symboliserer at uansett uenigheter så kan vi stå sammen. Rubinen er allerede dette, hver dag i året. Vi bryr oss kun om hvordan du er som person, ikke hvordan du ser ut, eller hva du sliter med. Her står vi samlet, en for alle, alle for en.
Jeg er fortsatt i sjokk over hvordan Rubinen, en Minecraftserver kan bety så mye for meg og så mange andre. At jeg som satt alene på rommet mitt i så mange år, kan ha et miljø som jeg er så godt integrert og viktig i. At jeg faktisk kunne bety noe for noen. Rubinen er så mye forskjellig, for noen er det en av flere Minecraftservere de spiller på iblant, for andre så er Rubinen det eneste de spiller. For en del så er rubinen det stedet hvor de har venner, hvor de blir inkludert, og spesielt for meg, så er rubinen familien min. Jeg bekymrer meg når dere har det fælt, selv om jeg bare kjenner dere som stemmer ut av en høyttaler.
Hvis noen for et år siden fortalte meg at jeg kom til og være der jeg er nå, hvor jeg hadde kalt dem sinnssyke. Alt jeg gjorde var å sitte alene i stillhet. Jeg husker spesielt godt første gangen jeg ble introdusert til Rubinens «bakrom», det var sent en kveld, en av de første gangene jeg var i Rubinens snakkekanal. Da ble jeg tatt med inn i en lukket snakkekanal, hvor vi bare snakket om alt mellom himmel og jord. Den kvelden, da alle hadde dratt og jeg skulle legge meg, var første gang jeg la meg med et smil om munnen, den kvelden var faktisk første gang jeg faktisk følte ekte glede og smilte, og det faktisk var ekte glede og ikke at jeg latet som.
Jeg har snakket med dere alle i utallige timer, og jeg angrer ikke et sekund. Jeg håper dere har hatt en fin 17. mai, men jeg vet at det er mange som ikke har hatt det så bra. Ikke blitt invitert med på noe. Jeg håper da, at Rubinen kan være det stedet dere har det bra, et fristed utenfor alle diagnoser, vansker og slit fra det ekte liv. Vi er her for deg, og hvis du ikke har det bra, så kan du alltid snakke med oss.
Jeg vil gi en kjempestor takk til staben, admins, Simon og Herman. Og så klart alle dere andre. Dere har hjulpet meg mer enn dere noen gang vil ane, og jeg har blitt veldig glad i dere, og ønsker dere alt godt.
Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!