Digitale fellesskap for barn og unge er ikke bare arenaer for aktivitet og underholdning. De kan også være sosiale rom der relasjoner bygges, erfaringer deles og viktige samtaler oppstår.
På Rubinen har dette blitt tydelig gjennom arbeidet med «Let’s talk about…». Tiltaket startet som planlagte gruppesamtaler der ungdom kunne foreslå temaer og møtes til et avtalt tidspunkt. Erfaringene våre viste imidlertid raskt at noen av de viktigste samtalene ikke lot seg planlegge.
De oppsto midt i hverdagen.
Fra planlagt aktivitet til tilgjengelige voksne
En vanlig kveld på Discord kan begynne med gaming og småprat. Så stiller noen et spørsmål. En annen deler en erfaring. Flere kobler seg på, og samtalen beveger seg over i temaer som vennskap, skole, familie, utenforskap, følelser, framtid eller andre sider ved livet.
Det særegne ved slike samtaler er nettopp at de oppstår i en sammenheng der ungdommene allerede befinner seg og føler seg hjemme.
Vi har derfor gradvis flyttet oppmerksomheten fra å organisere flest mulig samtaler til å gjøre staben bedre rustet til å oppdage og ivareta samtalene når de oppstår.
Det krever en annen voksenrolle enn den tradisjonelle samtalelederen.
Den voksne som tilrettelegger
Stabens oppgave er ikke først og fremst å komme med løsninger eller svar. Den er å lytte, være nysgjerrig og stille åpne spørsmål.
Et enkelt spørsmål som «Hva tenker dere andre?» eller «Finnes det flere måter å se dette på?» kan være nok til at ungdommene selv tar samtalen videre.
Dette gir rom for flere perspektiver og gjør at kunnskapen og erfaringene i gruppen får verdi.
Den voksne blir dermed ikke nødvendigvis eksperten i rommet, men en trygg deltaker som kan bidra til at flere tør å delta.
Fra mottaker til bidragsyter
Et viktig trekk ved disse samtalene er at støtte ikke bare går fra voksne til ungdom eller fra én «hjelper» til én som trenger hjelp.
Rollene skifter.
En ungdom kan den ene dagen ha behov for støtte og den neste være den som sier noe som hjelper en annen.
Når egne erfaringer, tanker eller refleksjoner viser seg å ha verdi for andre, kan det gi en opplevelse av mestring og egenverdi. Man er ikke bare en person som får lov til å delta i fellesskapet. Man kan også erfare at fellesskapet faktisk har bruk for det man selv bringer inn.
Dette er en viktig del av det relasjonelle arbeidet på Rubinen.
Samtalen trenger ikke føre til en løsning
Det kan være fristende for voksne å tenke at en god samtale bør ende i et svar, et råd eller en løsning.
Det er ikke alltid nødvendig.
Noen ganger er verdien at en ungdom fikk satt ord på noe. At noen lyttet. At flere oppdaget at de hadde lignende erfaringer. Eller at noen fikk se en situasjon fra et annet perspektiv.
I andre tilfeller kan en ungdom oppdage at det de selv sa faktisk gjorde en forskjell for noen.
Også det er et resultat.
Tydelige grenser for voksenrollen
At digitale fellesskap kan gi rom for viktige samtaler betyr ikke at frivillige eller andre voksne skal overta rollen til hjelpeapparatet.
Når en samtale går fra vanlig refleksjon til forhold som gir grunn til reell bekymring, må rollen endres. Da er oppgaven å lytte, ta det som blir sagt på alvor og involvere ansvarlige voksne eller andre relevante instanser når det er nødvendig.
Staben skal kunne være trygge mennesker ungdom kan snakke med. De skal ikke være terapeuter eller sitte alene med ansvar for situasjoner som krever mer hjelp.
Denne grenseforståelsen er en nødvendig del av tryggheten i arbeidet.
Ungdommenes perspektiver har verdi også utenfor samtalen
Noen av refleksjonene som kommer fram ønsker vi etter hvert å løfte videre gjennom anonymiserte artikler på Rubinens nettside.
Hensikten er ikke å fortelle hvem som har sagt hva, men å synliggjøre kunnskapen, erfaringene og perspektivene ungdommene selv sitter med.
Det kan også gi noe tilbake til andre som leser.
En ungdom som aldri deltok i den opprinnelige samtalen kan kanskje møte en tekst og tenke:
«Det er ikke bare jeg som har det sånn.»
Et levende fellesskap
«Let’s talk about…» er derfor mindre et samtaleprogram enn en måte å tenke fellesskap på.
Det handler om å være oppmerksom på de øyeblikkene der noen åpner en dør til en viktig samtale – og ikke lukke den fordi den ikke sto i aktivitetsplanen.
For de gode samtalene lar seg ikke alltid organisere.
Noen ganger oppstår de ganske enkelt fordi noen våger å begynne, noen andre lytter – og fellesskapet gir dem plass.
← Tilbake til Fagpersoner