Rubinmodellen er en relasjons- og vennskapsbasert modell for inkludering, deltakelse og utvikling, med utgangspunkt i trygge fellesskap og menneskers egne interesser, ressurser og tempo. Modellen bygger på erfaringene fra Rubinen, der barn, ungdom og voksne først og fremst kommer fordi de ønsker å game, være sosiale eller finne noen å høre til sammen med. De kommer ikke inn i et tiltak, og de blir ikke møtt som klienter eller brukere. De kommer inn i et fellesskap. De er venner - på tvers av roller, alder, forutsetninger, kjønn, bosted og andre inndelinger man finner på verdens mange arenaer.
Det er nettopp dette som er utgangspunktet for Rubinmodellen: Fellesskap, relasjon og vennskap kommer aller først. Mennesker møtes som mennesker. Tillit og vennskap bygges gjennom tid, felles interesser, humor, samtaler, samarbeid og helt vanlige opplevelser. Først når man opplever trygghet og tilhørighet, blir det lettere å prøve, feile, utvikle seg og ta nye steg.
Mer enn gaming - og mulighet for tilpasning til profesjonelle aktører
Selv om modellen er utviklet gjennom gaming, er det ikke bare innen gaming den kan fungere. Man kan også ta utgangspunkt i andre interesser personen har, og som vedkommende selv oppsøker eller henvises til. Nøkkelen er at det finnes personer der som kan se, støtte og bidra til utvikling.
Selve modellen bygger på likeverd - man er venner
Det betyr ikke at modellen ikke også kan brukes i profesjonelle relasjoner. En profesjonell rolle vil naturlig legge noen andre premisser og grenser for kontakt og involvering enn det Rubinmodellen i sin opprinnelige form trenger å forholde seg til. Modellen vil likevel i stor grad kunne brukes også her, dersom den tilpasses de nødvendige rammene som følger med den profesjonelles rolle.
Vennskap og tilhørighet
Vennskap er en sentral del av Rubinmodellen. Det handler om noe annet enn å ha en hjelper, veileder eller fagperson rundt seg. Det handler om å oppleve at noen faktisk vil være sammen med deg - at noen kjenner deg, liker deg, savner deg når du ikke er der og fortsatt ønsker deg i fellesskapet når du ikke får til alt. Rubinen har ikke terapeuter. Rubinen har likeverdige venner som møter deg - også med sin fagkunnskap og erfaring.
På Rubinen forsøker vi gjennom fellesskapet å få alle til å bli en del av dette støttende miljøet - enten du klarer deg bra i livet, eller sliter. Ved å bygge et miljø med mennesker som støtter hverandre, vil både de sterkeste og de svakeste kunne vokse.
For mennesker som har opplevd utenforskap, kan slike erfaringer være særlig viktige. Det er forskjell på å bli fortalt at man er verdifull, og å erfare at man er det gjennom relasjoner til andre. Trygge vennskap tåler også feil. Rubinmodellen bygger derfor på at grensesetting ikke nødvendigvis skal bety avvisning. Man kan få beskjed om at en handling ikke er grei, samtidig som man får erfare at man fortsatt hører til.
Fra tilhørighet til deltakelse
I Rubinen ser vi at mennesker som i utgangspunktet bare ønsker et sted å være, etter hvert kan begynne å ta små roller i fellesskapet. Det kan være å hjelpe en annen spiller, bidra under et arrangement, bygge noe, være med på planlegging eller få ansvar for en konkret oppgave.
Dette skjer både ved at de som har hjelperroller i Rubinen ber om hjelp, og på initiativ fra spillerne selv. Oppgavene trenger ikke være store, men det viktige er at de er ekte.
Når noen opplever at det faktisk er bruk for dem, at andre stoler på dem og at innsatsen deres betyr noe, kan dette bidra til mestring, ansvarsfølelse og sterkere tro på egne evner. Det handler om å gå fra å få lov til å være med, til å oppleve at man faktisk har betydning i fellesskapet.
Mennesket skal ikke formes for systemet
Rubinmodellen handler ikke først og fremst om å definere hva et menneske mangler og deretter sette inn tiltak for å gjøre vedkommende bedre i stand til å passe inn i et eksisterende system.
Vi snur også spørsmålet:
Hva kan vi gjøre med systemet, miljøet og rammene for at dette mennesket skal kunne delta og lykkes?
Noen trenger mer tid. Noen trenger tydeligere rammer. Noen trenger mindre sosial belastning, flere forsøk, andre måter å kommunisere på eller en annen rolle i fellesskapet.
Det betyr ikke at mennesker aldri skal utfordres eller utvikle seg. Men utvikling trenger ikke bety at alle skal presses inn i den samme formen. Utvikling skjer først og fremst når man er trygg og motivert.
Rubinmodellen handler derfor om å utfordre mennesker akkurat passe mye. Ved å kjenne en person godt, kan man bedre ane hvor mye press som er riktig for å skape utvikling, og når presset blir for stort. Rubinmodellen handler om å lære å kjenne grensene mellom for lite, akkurat passe, og for mye. Det kan man bare få til gjennom å kjenne hverandre godt.
I stedet for å bygge stadig flere tiltak rundt personen for å få personen til å passe inn i systemet, forsøker Rubinmodellen også å gjøre systemet fleksibelt nok til å passe mennesket.
Medvirkning gjennom faktisk innflytelse
Medvirkning i Rubinmodellen handler ikke først og fremst om å spørre mennesker hva de mener etter at løsningen allerede er bestemt. De som deltar i fellesskapet skal kunne påvirke fellesskapet. Ideer, aktiviteter og løsninger utvikles sammen med dem det gjelder. Erfaringene deres behandles som kunnskap, ikke bare som tilbakemeldinger.
Det betyr også at mennesker kan gå fra å være deltakere til å bli ressurspersoner. En som selv har trengt støtte, kan senere være den som ser, inkluderer eller hjelper en annen.
Rubinmodellens grunnprinsipper
Rubinmodellen bygger på noen grunnleggende prinsipper:
- Fellesskap før tiltak - man kommer inn som menneske og deltaker, ikke som problem eller sak.
- Relasjon og vennskap - trygghet, tillit og tilhørighet gir rom for utvikling.
- Ressurser før begrensninger - vi leter etter hva mennesker liker, kan og ønsker å bidra med.
- Ekte deltakelse - det å få ansvar og bety noe for andre skaper mestring og selvverd.
- Rom for å feile - grenser kan settes uten at tilhørigheten trekkes tilbake.
- Ulike mennesker trenger ulike rammer - rettferdighet betyr ikke at alle behandles likt.
- Systemet må også tilpasses - vi spør ikke bare hva mennesket må endre, men hva omgivelsene kan gjøre annerledes.
- Reell medvirkning - de det gjelder skal være med på å forme fellesskapet de er en del av.
Kort sagt
Rubinmodellen handler om å skape et sted der mennesker først får oppleve: Her kan jeg være.
Deretter: Her er det noen som kjenner meg.
Så: Det er noen som vil ha meg her.
Videre: Her er det bruk for meg.
Og til slutt: Kanskje jeg kan klare noe jeg ikke trodde jeg kunne.
Det er ikke en modell der mennesker formes for å passe inn i et system. Det er en modell der trygghet, vennskap og reell deltakelse brukes som utgangspunkt - og der vi også er villige til å forme rammene og systemet rundt mennesket, slik at det blir mulig å høre til, bidra og utvikle seg som den man er.
← Tilbake til fagstoff